Straff som fortjent

straff1_2
 

For at et samfunn skal fungere så må det reguleres på forskjellige måter. Straff er en av måtene å regulere et samfunn på. I Norge må vi kunne si at vi har en human regulering i så måte. Kriminelle handlinger fører forhåpentligvis til domfellelse og til at den kriminelle lærer at det ikke lønner seg å gjøre lovbrudd.

Jeg vil her ikke begi meg ut på en diskusjon om Norge har en for strengt eller for liberalt politikk i så måte. Det får andre godt kompetente personer uttale seg om. Det som imidlertid opptar meg som hjelpearbeider er om straffegjennomføringen er målrettet nok. Jeg har jobbet med rusavhengige i 26 år og har før det igjen selv egenerfaring som rusavhengig. Oppigjennom årene har jeg og mange med meg vært forundret over manglende dokumentasjon av effekten av gjeldende praksis. Når en rusavhengig får en samlestraff for gjentatte beslag og for mindre kriminelle forhold, så blir dommen oftest på noen måneder. La oss si at rusavhengige Espen får seks måneder fengselsstraff. Han kan regne med å få slippe ut etter to tredjedels tid, dvs. 4 måneder. Fire måneder i fengsel, nok en gang. Dette er tiende dommen og Espen er flink å planlegge. Han får soning på vinteren når det er kaldt, helst på julaften, for da får han med seg julefeiringen inne i stedet for å sitte alene i en kondemnert kåk. Dette er ingen utfordring eller læring for Espen, dette er selve livet hans. Betjentene er nærmeste familie og ruskonsulenten som kommer innom holder Espen orientert om hva tilbudet er når han kommer ut. Et midlertidig botilbud, gjerne i fellesskap med «gamle venner». Livet går sin runddans, og Espen spiller med og tilpasser seg så godt han kan. Samfunnet betaler gladelig kostnadene i den tro at Espen blir et nytt og bedre menneske, eller de er fornøyd med at Espen er borte fra bybildet i fire nye måneder. Det som blir det store spørsmålet er om dette er godt brukte penger, eller om pengene kunne gitt bedre avkastning. Det andre spørsmålet er hvor humane vi egentlig er.

Det siste først. Jeg vet at mange ikke bryr seg med hvorfor Espen gjør som han gjør. Allikevel vil jeg her minne om følgende, at Espen som omtrent 80 % av gjengangerne, har vært utsatt for barnetraumer. Det vil si at Espen har vært utsatt for vold, omsorgssvikt eller misbruk i barneårene. Espens traumer gjorde valgene vanskelig og rusen ble måten å glemme.

Nå tenker jeg at muligheten for Espen er der. Han skal inn på soning og være frarøvet sin frihet i fire måneder. Kanskje skulle Espen få lov å sone to av månedene i fengsel som han pleier, men de siste to månedene får Espen tilbud om behandlingsplass eller plass innen rusomsorgen, alt ettersom Espen er motivert til. Innen rusomsorgen hvor jeg har jobbet i 26 år så vil Espen få trening i grunnleggende ADL ferdigheter. Han vil måtte stå opp om morgenen, delta på fellessamlinger, arbeidsoppgaver og fritidsaktiviteter. Det blir fulgt opp med motiverende samtaler, og positive prosesser settes i gang i livet. Espen får en smak av et vanlig liv med forpliktende oppgaver og et rusfritt liv. Dette igjen kan motivere til innleggelse innen spesialisthelsetjenesten og senere et liv i rusfrihet, og sparte kostnader for samfunnet.

Kostnadene med en slik ordning er gledelig for økonomer, politikere og alle andre som syntes det er hyggelig å spare penger. De fleste tilbudene innen rusomsorgen har en faktisk kostnad på omtrent 1 200,- til 1 400,- per døgn. Dette er et rimelig alternativ i stedet for fengselsstraff. Ikke bare sparer samfunnet store summer på en slik ordning, men de menneskelige sidene ved denne modellen er adskillig bedre enn dagens modell. En annen bieffekt av denne modellen er en snarlig forkorting av ventetiden for straffegjennomføring av grovere kriminelle handlinger. De rusavhengige vil profitere på å komme i en læringsposisjon og opptar dermed ikke fengslene mer enn høyst nødvendig, og soningskøene forsvinner.

Oppfordringen til alle beslutningstakere er følgende; vær innovative, tørr å tenke nytt og ikke fortsett i de samme gamle hjulsporene. Det nye året 2015 kan bli starten på noe nytt og bedre for de innsatte, og for det samfunnet vi alle er og skal være en del av.